Da det ser ut til at jeg nokså plutselig og brutalt har blitt bitt av blogg-basillen akkurat nå, ser jeg ingen annen utvei enn å blidgjøre både meg selv og forhåpentligvis noen av dere flere tusen lesere med nok et blogginnlegg fra Brasil. Har funnet ut at jeg vil dele forrige helgs bytur med dere. Heldiggriser!
Dere har jo forhåpentligvis fått det med dere at jeg hoppet i fallskjerm forrige lørdag. Selvom det i seg selv var et adrenalinrush og et kick uten like, måtte vi jo feire det på natterstid også. Derfor var det duket for vors oppe hos guttene på 110, as usual, og jeg stilte gladelig opp i finstasen med rusbrusene under armen (hilsen fjortisen). Vi gærningene som hadde hoppet fra 3500 meters høyde bare noen timer tidligere, gjenfortalte gledelig opplevelsen til de andre, de obligatoriske, dype vorspiel-samtalene ble gjennomført og vi hadde drikkestafett i gangen med jentene mot guttene. Alt i alt vil jeg karaktereisere det hele som nok et vellykket vors. Så bar det altså av gårde til byen! Vi hadde egentlig bestemt oss for å bevitne åpningen av et nytt utested, men da køen var dødslang og det var komplett umulig å snike seg inn selv for oss blonde, vakre nordmenn, måtte vi pent se oss nødt til å ty til Rosaka. Her så vi for oss dans og latter ut i de små timer, men da Charlie fra Hakkadal og jeg fant ut at vi hadde glemt igjen våre dyrbare bankkort med ID hjemme på hotellet, måtte vi snu i døra. Av de opprinnelige tretti studentene som dro ut denne kvelden, var vi bare sju som endte opp på favorittstedet mitt; Etillico, men fysøren så gøy vi hadde det. Det ble masse dansing hele kvelden hvor Cathrine, Charlie og jeg svingte oss på rundgang med gutta, det ble allsang og det ble nok drikke. Du vet du har bodd en stund i Brasil da du begynner å kunne teksten på de brasilianske sangene som spilles på utestedene, og du vet du begynner å bli stamgjest da du får gratis tequila og det berykta hårbåndet med utestedets logo på, fortere enn du selv rekker å knipse. GØY! Gjengen forsvant som vanlig hvert til sitt, men jeg var en stayer på dansegulvet og ga meg ikke før musikken ble dempet og min gode følgesvenn Tomas var lei dansingen. Vi betalte for de alt for mange og alt for dyre drinkene våre, tok sakene og satte kursen mot Bobs. Det er vår obligatoriske nattmat leverandør – nokså likt McDonalds, men med en brasiliansk sjarm om man i det hele tatt kan kalle ei bu med tre plastikkbord og noen stoler for sjarmerende? Opprinnelig skulle vi spise en burger hver og så tusle hjem, men hele nattmat-seansen endte med at Tomas spanderte burger på halve Cabo Frio og vi fikk massevis av nye, brasilianske venner. Deriblant ei 30 år gammel dame som så ut som hun var 20 (ikke ofte det går den veien gitt) og en mann som gladelig viste frem passbilder av barna sine. Vi nøt de gode hamburgerne, eeeeeeehm, og det brasilianske selskapet i det solen begynte å titte frem og jeg innså at klokken begynte å nærme seg frokosttider. Den mest naturlige ting i verden var da at vår nye venninne skulle kjøre oss hjem til hotellet og vi hoppet inn. Utrolig nok kom vi oss helskinnet hjem og takket for skyssen. Det var da vi fikk det for oss at en såpass legendarisk natt måtte avsluttes med stil, les: nattbad i havet. Vi løp ned på stranden som to hyperaktive fireåringer og var svært gira for nattbad alene. Du kan jo bare forestille deg vår skuffelse da vi oppdaget at stranda faktisk var ganske full av mennesker som hadde samme ide som oss, samt at det slettes ikke var mørkt ute lenger. Vi bet i det sure eplet og hoppet i havet vi også. Soloppgangen var nydelig og det var ikke så ille å bevitne et rosa teppe av solstråler spre seg utover byen, med et smil om munnen og tidenes morsomste følgesvenn. Vi lekte i vannet en stund før vi fant ut at det sannsynligvis var godt over leggetid og tuslet dermed glade og fornøyde opp i hver vår leilighet. Klokken var da 0700 søndag morgen og jeg var godt fornøyd. Selve søndagen er et helt annet kapittel som jeg ikke en gang orker å tenke på. Kort fortalt må man virkelig lide for heftige byturer dagen derpå!
